Det smalt skikkelig. Gikk bare 5 min fra bombem smalt til jeg fikk vite det var en stor eksplosjon. Jeg som mange andre skjønte fort dette var ille. Jeg visste brorn min og kjæresten var i byen, jeg ringte og ringte, men fikk ikke svar… PANIKK. Hjerte dunka og dunka, og katastrofetankene var et faktum. Gikk vel over en halvtime før han så jeg prøvde få tak i han, og han ringte meg endelig å sa han var ok. Lettelse! Men på den tiden hadde jeg virkelig fått kjenne på hendelsen, jeg sto allerede påkledd, jeg måtte ned å se etter han. Frykten satt allerede langt opp i halsen, og det var så mange andre jeg tenkte på også. Tlf ringte i eningen med folk som lurte på om jeg var ok. Heldigvis var alle jeg kjente i sikkerhet. trodde jeg. Så ringte den andre broren min og sa at Mika var på legevakten, da han hadde sotte på kafe på youngstorget og fått vinduene blåst over seg. Takk og pris gikk det bra med han også! Men jeg visste det var så mange andre liv som var gått tapt, og at terrorn var et faktum…

Det var en spesiell opplevelse å komme ned dit bare en knapp time etter at  bomben gikk av. Det strømmet folk i motsatt retning av oss, der vi gikk ned til området. stemningen var til å ta og føle på. Det lukta svovel, det røk av bygningen, politiet hadde allerede sperret av hele sentrum. Alle alarmer gikk i husene rundt, folk var ekstremt spente og stressa. Det var vi å, for ingen visste om det kom til å gå av flere bomber. For så å komme hjem å høre om hendelsen på Utøya. Det er så forferdelig. 

sirener og helikoper var alle lydene jeg kunne høre ut av vinduet på kvelden, byen var helt stille….Folkelige Oslo var gjort om til en spøkelsesby.

Det var da jeg bestemte meg for å dra ut av byen i helgen. Ikke morro å sitte alene på Majorstua. Vært en meget spesiell helg, både på vondt, og godt (<3) Livet må gå videre. Det er nå tid for å sette pris på det man har, på livet mens vi har det, ta vare på hverandre og legge egoismen, som tilstadighet vokser, vekk en gang for alle. Ikke bruke tiden på å være vonde mot hverandre,  Slutte finne feil hos hverandre, men heller støtte hverandre frem. Det er nok faenskap der ute som det er. men mine tanker går til alle som har mista sine nære og kjære, og til Synne og de andre som enda har savna slekt og venner på Utøya. Det er nå vi ser hvor små vi egentlig er, og hvor skjøre vi er. Vi må stå sammen!